Men 2 båter skal beskrives før jeg avslutter blogg med turistguide som tema.

Først går vi tilbake til tirsdag for en uke siden. Den store prinsessen – Grand Princess – skal ankomme Bergen.

Grand Princess er ennå ikke kommet

Kvelden før får vi beskjed om at prinsessen er 2 timer forsinket. Jeg stiller på kaien kl 9.45. Vi får beskjed om at hun er forsinket til 10.30. Jeg sykler opp på Puddefjordsbroen og tar dette bildet (over).

Nede igjen får vi beskjed om at hun ikke er her før 11. Jeg har to turer. Først en 3 timer city sightseeing pluss Fløien. Etterpå skal vi gå på tur i 4 timer til Rundemanen. Jeg får beskjed om at ettermiddagsturen er avlyst.

Vi går og venter. Jeg nyter å være på Dokken. Jeg puster inn den autentiske følelsen av havneby. I tillegg skinner solen. Kontainere, trailere, paller, lagerhus. Alt gjemt for offentligheten. Nå har jeg det for meg selv. Tar litt bilder for å dele det med andre:

11.30 kommer hun sigende. Størrelsen lar seg knapt fange av kamera, men jeg får et skudd akkurat i det baugen glir forbi der utsikten ikke er helt sperret av lagerhus.

Kan dere skimte noen mennesker helt fremme i baugen ?

Kl 11.45 har jeg passasjerene ombord på bussen. Du må være tilbake til 2, får jeg beskjed om. Med over 2000 passasjerer og 3 timers forsinkelse er dette et problem. Vi kjører rett bort til Fløien. Køen er lengre enn det lengste jeg har sett. Sjåføren foreslått at vi tar en liten runde rundt Bryggen og tar et fotostopp der. Når vi kommer tilbake er køen enda lengre.

Vi stiller oss opp. Det tar en halvtime før vi er i enden av stasjonstunnellen. Jeg gir de en halvtime oppe på Fløien. Vel nede venter jeg over en halvtime før nesten alle er kommet. Jeg mangler to, men ser ikke noen annen løsning enn å kjøre likevel. Det er utrolig at det skulle være så vanskelig å klare å følge en beskjed. Det hele ender med at vi kjører rett tilbake til skipet. Vi er likevel en halv time forsinket.

Dette er årets mest mislykkede tur. Jeg skjemmes. Hele tiden har jeg tenkt på at jeg kanskje bare skulle forlate bussen og gå min vei. La problemene seile sin egen sjø. Jeg gjorde ikke mine tanker til handling.

Hva annet kan man vente når båten er 3 timer forsinket ?

Jeg er glad når turen er ferdig, og har forberedt meg på å gå hjem. Kl er 14.45.

Nå skal du på Fløien, får jeg beskjed om. Dette var strek i min mentale regning. Jeg føler meg ikke motivert.

Vi tar imot passasjerene og kjører bort til Fløibanen. Turen går i det som utmerket godt kunne vært en veteranbuss, hadde bare noen funnet på å definere den som det. Men den går i vanlig trafikk.

Køen er vekke nå. Vi reiser opp. Vandringen begynner. Feltet strekker seg ut med en gang. Ingen gruppetilhørighet her. Jeg løper som en jaget fårehund frem og tilbake. Vi har god tid. Jeg tar mange bilder. Været er fantastisk. Eneste virkelig fine dag siden 30. juni.

Fra Rundemanen

I dag får vi tid til å gå innover litt mot vidden og.

Utsikt fra varden ved teletårnet

Alle er begeistret, også de som knapt kan gå.

Vi har forbausende god tid. Det er først nå vi kommer ned til Fløien at en av de andre guidene gjør meg oppmerksom på at vi har brukt all for lang tid. Det ble for hektisk i starten.

I tillegg blir vi litt forsinket fra Fløien fordi vognen er for full.

Vi er tilbake til kaien 10 minutter før den store prinsessen forlater havnen. Passasjerene jages inn.

_______________________________

Lørdag er siste dag som guide i år. Det blir den båten jeg har hatt flest ganger. Aida Vita. Det regner som vanlig.

 
Aida Vita fortøyes for siste gang ved Skolten i år

Jeg skal til Gamle Bergen og stavkirken på første tur. Vi har i utgangspunktet god tid, men i dag er det matfestival i Bergen og Bryggen er stengt av. Jeg har tenkt ut minst ti alternative ruter og planer, i tilfelle vi står i fare for å bli stående i rushen.

Sjåføren er en av de gamle gode. Det glir så lett.

Første stopp er Gamle Bergen. Jeg starter med Krohnstedet som første hus. Jeg går rundt hjørnet ved inngangsporten. Huset er opptatt. En annen guide er der. Han kjørte fra kaien lenge før meg, så jeg tenker at han er øyeblikkelig ferdig. Men det varer og rekker. Jeg snakker og snakker. Det begynner så smått å regne. Døren står åpen, og alle vil inn. Men jeg venter og venter. Det er som om det varer i det uendelige. Situasjonen er kritisk. Jeg kan ikke bare gå til et annet hus, nå når jeg har ventet så lenge. Til slutt går jeg bare inn, selv om det allerede er en gruppe der inne. Det går bra likevel.

Jeg tar bare ett hus til – bakerhuset med bakeriet. Jeg har 47 passasjerer. Det er alt for mye. Det er også mange som somler. Men det går på et vis. Jeg går inn i bakeriet. Til alt hell er det fyr på ovnen og alt blir mer autentisk.

Vi drar til stavkirken. Vi er alene når jeg kommer, så jeg tar de med rett inn. Snakker i kirken. Tenker at jeg har god tid. Snakker og snakker og håper at ikke neste gruppe kommer. Det kommer noen nye, og jeg spør om neste gruppe er kommet. Ja, sier de idiotene. Der var slett ikke noen gruppe, og uferdig forlater jeg kirken med mine passasjerer. Det blir for dumt å gå inn igjen, så jeg tar resten ute.

Jeg får med meg et bilde av stavkirken.

Vi er tilbake på kaien på minuttet.

Jeg er klar for siste tur. Det regner. Jeg får en sjåfør som ikke letter seg fra setet de 2 timene turen varer.

Ingen vil ut på Tollboden. Natlandsfjellet er bare tåke, så vi kutter ut å kjøre opp der. Birkelundstoppen likeså. Vi får god tid. Kjører ut til Eidsvågsneset. Tar to stopp. Det letner. Ved Marias Minde har vi den utsikten jeg håpet på. Jeg får tatt et par bilder jeg er fornøyd med. Etter Natlandsfjellet er vel kanskje dette det beste punktet i Bergen hvor det er mulig å komme til med buss på en noenlunde enkel måte.

Vi er tilbake på kaien litt før tiden, etter å ha drøyet det på slutten. Turen er vellykket. Takk for meg, sier jeg, takk for at dere ville høre på meg. I mitt virkelige liv kommer jeg aldri til orde sier jeg. De ler.

Jeg tar årets siste cruiseskipbilde. Med litt blått på himmelen.

Tusen takk til alle som har fulgt med meg denne sommeren ! Spesielt takk til de som har kommet med kommentarer og pekt tommelen opp. Mange har sikkert sett at jeg ikke har kommet med kommentarer til kommentarene. Det var en bevisst politikk jeg la meg på, men som jeg senere har angret. Men jeg valgte å stå løpet ut.

Det blir ikke mer turistguideblogging i år. Kanskje til neste år.

Jeg kjenner allerede at jeg jeg savner å være midtpunkt…

Vurdert til: av 75 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde vært på vanlig jobb i formiddag, så jeg følte meg mindre klar for en gåtur på Fløien. Regnet høljet ned i noen styrtbyer på formiddagen. Noen pisset fra oven da jeg kom til kaien.

Det var så vidt jeg kommer meg inn. Har glemt guidelegitimasjonen, men han som sitter der har vel sett meg 40 ganger i år, og tilhører en av de mer fleksible vaktene. Jeg føler lite behov for legitimasjon. Og hadde jeg villet komme inn skulle jeg alltid ha klart det. Det holder stort sett med et bankkort og utenlandsk utseende.

Jeg spør meg selv hva det var som gikk galt, da jeg havnet i Europas våteste by. For en gangs skyld føler jeg meg lite motivert for å ta en gåtur.

Men jeg er kledd i regnbukse som et unntak. Der er jeg ekte bergenser. Jeg hater å gå med regnklær, men i dag var det ingen vei utenom. Men ingen støvler. Ett sted går grensen.

Noen ler rått av meg når jeg kommer på kaien.

Jeg kikker opp mot Fløien. Det ser lite lovende ut:

Jeg får 26 passasjerer og en eskorte. Vi tar inn billettene under taket før vi begir oss ut i regnet.

Sommeren er definitivt forbi. Lite turiststemning i Bergen. 8 grader og bitende nordavind. Første stopp på Festningsanlegget. Interessen er ikke til å ta å føle på i regnet. Jeg sliter. Tenker bare på at jeg gleder meg til jeg er ferdig. Det går trått. Roter også litt med tysken. Føler meg alt annet enn opplagt.

Stopper ved Mariakirken. Sjekker tiden. Tenker at i dag skal jeg ikke komme nesten for sent, slik jeg gjorde med Europa. Så jeg haster på. Bryggen er gjort unna i en fei, og timingen i forhold til Fløibanen synes perfekt i det vi ankommer 5 minutter før avgang. Mandag kl 2 i pøsende regn skulle det ikke være spesielt mye trafikk.

Det er som ved et trylleslag ikke plass til alle på Fløibanen. Halve gruppen er igjen og venter. Men Fløibanen tar en ekstratur, så etter 12 minutter er vi oppe alle sammen.

Alle følger meg på rekke og rad. Utover mot Kamveien før vi tar opp til Skomakerdiket. Det har sluttet å regne fra himmelen, men vinden griper tak i trærne og rister løs restfuktighet. Men jeg øyner en lysning.

Forteller litt om Skomakerdiket før vi går oppover mot Bjørnebu. Alle er stille. Det blir ikke mer snakket enn det jeg gjør det til selv. Jeg gjør det selv - jeg snakker. Går fra person til person og prøver å sette det hele i gang. Men det går treigt. Etter hvert skjønner jeg at de har vært utsatt for betydelig sjøgang. Det er ikke tilfeldig at cruisesesongen er over i slutten av august, og at september neppe er noe å satse på. 

Her oppe på fjellet er høsten på full fremmarsj. Ennå er trærne grønne og later som det er sommer, men vinden og luften forteller meg at høsten nå har vunnet og at sommeren først kan håpe på nytt liv til neste år.

Det er slutt på turgåerne. Ingen på spasertur med hunden. Bare joggere å se, der de løper av gårde, mest opptatt av egen pust. De ser bare rett frem og blikkene deres er tomme. De løper for å presse seg selv, ikke for å oppleve den fine høstluften.

Jeg prøver å ta en pause på Bjørnebu. Det mislykkes. Ingen setter seg ned. Alle vil videre. Jeg utvider runden min og tar dem med til utsiktspunktet rett før veien går inn i skogen igjen litt før Brushytten.

Utsikten er upåklagelig, men vi blir møtt av et piskende regnvær på vei nedover før den store svingen nedenfor utsiktspunktet.. Paraplyene kommer opp, og jeg ser paraplyene kjempe en en livsfarlig kamp mot den sterke vinden. Dette er ikke stedet for paraplyer.

Det slutter snart å regne. Vi går ned til Fløipilen. Jeg er turist, men jeg får betalt for det, sier jeg og tar et bilde utover byen.

Fløipilen viste vindretningen før i tiden, forteller jeg, så sjøfolkene kunne se vindretningen på sjøen.

Akkurat nå viser den at det blåser fra øst, noe som umulig kan stemme. Men det er bedre enn sist, da den gikk rundt og rundt.

Vi er klar for Tippetue. Stopp på Skansen. Jeg merker at energien er kommet tilbake. Tenker med skrekk på at sesongen snart er ferdig. Å ikke være det naturlige midtpunkt lenger. Sitte på et kontor og se inn i en bakgård. Det gjør ikke noe at det er høst lenger.

Jeg tar en stopp ved Sverresborg, der det står noen bosskontainere for glass og papir. Jeg sier at jeg stanser her for å fortelle om norsk bossorteringssystem. Alle ler. I stedet forteller jeg om Dr Wieseners folkebad og de dårlige forholdene i Sandviken, frem til 90-tallet. 2 til 3 mord pr år i 1988 og 1989, forteller jeg på en alvorstung måte. Da bodde jeg her, men så flyttet jeg og alt ble bedre i Sandviken.

Høy latter.

Siste stopp i Skuteviken. Midt i bakken ligger et paraplylik, opp ned med skaftet stående rett opp. Jeg føler for å stoppe og fortelle litt som paraplyers grusomme høstskjebne i denne byen. Jeg er alvorlig og snakker med dyp stemme, samtidig som jeg skriker så høyt at alle de 24 tilstedeværende kan høre det. Etterpå litt tørrprat om Skuteviken, trehusbebyggelse, kloke koner og andre ting som enhver guide kan fortelle om… 

Jeg bringer alle nesten helberget frem før himmelen skyller noen prostatakramper over oss. Sjøen skummer og driver inn mot oss.

Himmelen blir likevel snart blå, og jeg føler meg lettet til sinns.

Det var tiende gangen Aida Vita var i Bergen i sommer. Hun kommer en gang til. Hun har fått oppleve mye regn denne sommeren. Jeg spør eskorten om hun kommer tilbake neste sommer. Helt sikkert ikke, smiler hun, men vi ses på lørdag. Da kommer hun for siste gang.

Aida Vita en dag da solen skinte

Vurdert til: av 76 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For de som er interessert i eksklusive ferier – Europa er båten. Gull og marmor. Ta en tur inn og se ! Det koster bare 2000 euro natten. I dag fikk jeg vite det. Det er dyrt. Ta en nærmere titt:

For å si det sånn: Luksus kommer til en viss grense. Etter dette grensen er verdien av økt glede lik null. Til dels kan det bli en negativ verdi. Alle har egen altan. De sitter ikke sammen flere på hvert bord, slik det er vanlig på andre cruiseskip. Man blir altså ikke kjent med noen. For de som vil ha en komplett kjedelig ferie er dette tingen.

Første tur er en vanlig city sightseeing. Eskortene drasser ombord en masse vann på hver buss. Man kan jo bli ubendelig tørst av å sitte stille på en buss i to timer.

Passasjerene er så rike at de kommer dassende en etter en. Eskorten samler inn billettene, så jeg og sjåføren blir stående ganske hjelpeløse uten noen særlig rolle. Jeg sier god dag til alle. Mange har vanskelig for å få øye på meg.

Jeg skjønner at de er rike. Mange skal visstnok være kjendiser, men jeg er lite kjent med Tysklands øvre kjendis- og forretningsliv. Derfor bryr jeg meg mindre om passasjerenes status, og kjører mitt vanlige show. Det fungerer bra og de ler for det meste på de rette stedene. Onsdag formiddag i Bergen er også en fin tid å guide på. Trafikken glir lett og fint.

I dag er jeg heldig med sjåføren. En eldre herre som forstår tysk, ler av vitsene mine, og har den rette innstillingen overfor passasjerene. Kjører fint og behagelig, og hjelper meg med timingen. Det gjør alt mye lettere, og passasjerene får større utbytte av turen.

Vi kjører opp på Natlandsfjellet. Stopper ikke på toppen, men tar en liten stopp på busstoppet nede i bakken. Jeg tar et bilde. Sier til passasjerene at jeg også er turist, men at jeg i motsetning til dem får betalt for å være her. Jeg merker at de rike passasjerene holder litt avstand. Det er vel det rikdommen består i, holde avstand, slik at man kan flå folk uten å få store kvaler.

Bilde fra nest beste utsiktspunkt på Natlandsfjellet

Vi kjører inn til byen og ut til Eidsvåg. Været klarner litt opp og lysforholdene er fine. Jeg bemerker for passasjerene hvor merkelig det ser ut nå når asfalten er blitt tørr. Vi stopper ved Marias minde og går ut og ser utover fjorden. Vi ser på den samme utsikten som jeg sikkert har sittet og sett på tilsammen ett helt år, hvis jeg regner opp ledige stunder jeg satt og så utover fjorden i det som var mitt barndomshjem like ved.

Passasjerene er omtrent like blasert som meg. Mange klarer knapt å se på meg, og jeg ergrer meg over å være så usynlig, etter å ha blitt vant til å være midtpunkt som guide. Det er nesten som om det er de som er her for meg, istedefor at jeg er her for dem. Situasjonen er snudd på hode. Jeg lurer på hva en del gjør her, rent bortsett fra at de er her på ferie da.

Vi er tilbake på kaien på minuttet. Alle låter vel.

Jeg har pause, og benytter anledningen til å få kjøpt meg litt vann til ettermiddagsturen. Vi skal til Rundemanen.

Vi er bare en ni-ti stykker. Sant og si vet jeg ikke hvor mange. Her er det eskorten som har full kontroll. De kommer ned gangwayen en etter en. Jeg tar alle i hånden og hilser på dem. Kjører litt small talk. Er blitt vant til det. De rike tyskerne virker mer uvant med det. Tuil slutt er alle som vi skal ha der.

Vi vandrer av gårde.

Nå så sent på sommeren er Fløibanens rutetider blitt mye mer regelmessig. Jeg må nå Fløibanen som går om en halvtime. Det er etter det jeg ser ganske kjapt litt for liten tid. Men jeg driter i det. Tenker at jeg får forlenge tiden litt, sånn at 3 kvarter blir akkurat passe. Som den nevrotikeren jeg er, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om vi skal nå det, eller om det hele skal forlenges.

En av passasjerene skal møte oss på Fløibanen. Det er Dr. Meyer. Jeg ser hvem han er på 100 m avstand. Han ser ikke hvem vi er, en hel gruppe med ansikter han umulig kan ha unngått å sett. Først når jeg står rett foran ham og spør ham om han vil ha en Fløibanebillett skjønner han at jeg er guiden. Han er litt småsur og sier at han holdt på å gå. Ja, og hvorfor kunne han ikke ha blitt med gruppen, men må lage sitt eget opplegg, tenker jeg. Det er utrolig hvor mange som tenker at verden må tilpasse seg dem.

Det hele ender med at vi når banen, stikk i strid med hva jeg hadde tenkt. Det er den rene griseflaks, men for mine passasjerer virker det sikker helt naturlig. De er nok ikke vant til å vente.

Vi tar Fløibanen opp. Regnet høljer ned, men regnet stopper i det vi kommer opp. De får en nydelig utsikt over Bergen.

Vi ligger tidsmessig godt an. Gruppen holder seg samlet. Vi kommer raskt opp på Rundemanen. Jeg sliter med å få dem i tale. Treg materie. Men de er blide. Det er for det meste jeg som spør. De fleste liker i grunn å fortelle mest om seg selv, og det utnytter jeg rått. Når de blir ivrige forstår jeg heller lite, men smiler og nikker. Dersom det er noe jeg forstår, gjentar jeg det og nikker på en ekstra bekreftende måte. Ingen stiller kontrollspørsmål. Dr Meyer ligger konsekvent 50 meter bak oss andre og tar bilder med et kamera i Rolls Royce klassen.

Det blir tid til å gå innover Rundemanen på grusveien. Snarveien gjennom gjørme og vann satser jeg ikke på. Ingen er kledd for noe mer enn en tur langs sjøen en solskinnsdag. Skotøyet er nok dyrt, men under enhver kritikk for en fjellvandring. Vi stopper og ser innover vidden, før vi snur og går tilbake.

Vidden sett fra Rundemanen

Jeg forteller at Bergen er en by hvor det er nesten 100 km til neste by. Og så nevner jeg at Stord er et unntak.

Vi går ned igjen til Skomakerdiket. Det er påtagelig høststemning. Sommeren er nok over nå.

Gjennom byen mister jeg 2 stykker som vil sitte i Hollendergaten og drikke kaffe.

Vi vandrer tilbake.

Jeg stopper ved sykkelen som står på kaien foran båten og sier adjø. Tenker ikke på at det sikkert er fattigslig med bare en sykkel. Men selv med 100 millioner i banken ville jeg mer enn noe annet heller syklet hjem enn å kjøre taxi, egen bil eller  eventuell hestedrosje. Det er lite som er så befriende og gir så stor lykkefølelse som å sykle med vinden flagrende i ørene og se på alle menneskene. Kanskje til og med når det regner. 

4 timer er lenge å gå, tenker jeg. Jeg er litt sliten, men det skal likevel bli godt å sykle hjem. Med en god middag og kanskje litt sjokolade i kveld, tenker jeg at jeg kan ha det bra nok. Jeg tror ikke flere penger ville gjort meg lykkeligere. I hvertfall ikke i dag.

Når jeg kommer hjem går de plutselig opp for meg at en av dem som jeg startet turen med forsvant. Jeg så ham bare på kaien. Lurer på hvor han er blitt av. Hvis vi tapte ham i byen, hadde han sikkert nok penger til å komme seg tilbake til skipet.

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I det jeg våkner og ser ut av vinduet går det opp for meg at været er langt bedre enn forventet. Det skal jo ikke så mye til etter en sommer med drittvær, men det regner ihverfall ikke. Til gjengjeld er det kaldt, og dette er definitivt årets første høstdag.

Det er litt opptur med en ny båt. Alltid noen spenningsmoment. Jeg er litt redd for at dette er en båt med stinking rich people.

På kaien er alt rolig. Det er bare 3 busser som skal av gårde. Ingen blide svenske bussjåfører i dag. Til gjengjeld en mutt og sur bergenser jeg aldri har sett før og et navn fra et av de distriktene rundt Bergen der man ser på Bergensere med en blanding av misunnelse og mistenksomhet. Det merkes med en gang at han misliker jobben sin. Han er helt uinteressert i reiseruten. Når passasjerene kommer er han langt vekke. Mikrofonen i bussen er av.

Passasjerene kommer langsomt ombord, slik at jeg får god tid til å telle opp billettene og være sikker på hvor mange vi er.

Turen i dag er Fløien og city sightseeing. Først går turen til Fløien. Passasjerene er greie, men veldig trege. Vitsene mine sitter langt inne. Jeg forklarer nøye systemet med billettene på Fløibanen. Det synes å være i vanskeligste laget, men jeg får da alle med meg. Pass på billettene, roper jeg 3 ganger.

Vi er oppe langt før skjema, og det viser seg at vi har over en time der oppe. Det er alt for lenge, men det er for sent å si at vi skal ned før. Ihverfall med bussjåføren min. Det er kaldt, og mange fryser.

Det er mange amerikanere og sveitsere i gruppen min. De spør masse, så tiden går fort.

Etterpå drar vi ned igjen, og jeg håper alle er med. En finner ikke igjen billetten. Jeg løser problemet. Vi ser at regnværet er på vei mot oss.

Utsikt fra Fløien en kald høstdag i august

Det står to busser på Vetrlidsalmenningen, så en del sliter med å finne riktig buss. Vi teller opp passasjerene. 2 mangler. Hvor der de blitt av ? Det går en liten stund før vi ser at de kommer ut fra McDonalds. De har med seg en pose med hamburgere, og har fått seg noe cola å drikke. Hamburgereimen sprer seg over hele bussen. De sitter selvfølgelig rett bak meg. 

Så starter den tradisjonelle rundturen. Ut Nordnes og fotostopp på Tollboden. Lysforholdene er gode, men knapt halvparten gidder å gå ut av bussen.

Neste stopp Birkelundstoppen. Jeg vil ikke kjøre opp på Natlandsfjellet pga. tidsaspektet. Utsikten er ikke den samme på Birkelundstoppen som Natlandsfjellet som der oppe, men det man ikke vet har man ikke vondt av. Vi er to busser på busstoppet, og en linje 50-buss nærmer seg sitt faste stoppested som nå er opptatt av to turistbusser. Det som skjer når 50-bussen kommer til stoppet, vil jeg ikke kommentere nærmere i dag, bare vise et bilde av utsikten over Bergen.

Utsikt fra Birkelundstoppen – jeg er høyest og får det beste bildet

Vi somler oss ned til Paradis, forbi de fine husene med de tilgrodde hekkene, i spenning rundt hver sving om det kommer noen i mot oss som har alt for stor fart. Kongens slott ser ikke ut til å imponere, og mine utlegninger om norsk navnelovgivning faller helt i fisk der jeg for mange andre busser har et stjernenummer.

Jeg ser på klokken. Vi har for liten tid til å kjøre rundt Eidsvågsneset, men for god tid til å svinge tilbake ved Rosegrend. Jeg må ta en avgjørelse. Det blir ikke Eidsvågsneset. Vi har altså svært god tid. Jeg prøver å utligne litt tid ved å slippe de som vil av på fisketorget. Sjåføren mener at det må være tilstrekkelig å åpne bakdøren. Dette er for faen ikke noen rutebuss, tenker jeg, men smiler og ber ham åpne døren. Når jeg har dårlig tid er dette en øvelse som tar minst 5 minutter. Nå har jeg alt for god tid, og alle som vil er ute på under ett minutt.

Sjåføren starter videre og jeg antar at han øyner en mulighet for å bli tidlig ferdig og komme seg hjem. For 5. gang ber jeg ham kjøre litt saktere. Vi raser forbi Bryggen og svinger opp ved Mariakirken. Gjennom Sandviken går det så fort at jeg ikke får tid til alle poengene mine. Selv ved Rosegrend haster vi forbi. Fremdeles har vi alt for mye tid.

Nødløsningen blir å stoppe litt opp i Skuteviken slik at jeg kan fortelle om sildefisket og svigerfar som stjal sild her på 50-tallet. Opplysningen ser ikke ut til å fenge. Vi kjører videre, og jeg ber om at vi tar en liten sving ut på Bontelabo. Har ikke gjort dette på lenge, men i solskinnet fungerer det bra. Himmelen er nesten blå nå.

Vi er tilbake bare 5 minutter for tidlig. Jeg går ut. Ser ikke noe til sjåføren.

Båten skal videre til Oslo, denne byen som jeg alltid omtaler som provinshovedstaden et eller annet sted øst i Norge. Alle utlendinger som har vært begge steder skjønner med en gang hva jeg mener.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går var det tur igjen. Ting begynner å bli rutine nå. Eller for å si det slik, jeg begynner å bli vant til at det egentlig ikke eksisterer noen særlige rutiner i dette systemet. At alt rett og slett må tas som det kommer.

Jeg begynner å bli vant til at det hersker fullstendig kaos når jeg kommer på kaien, og at ikke noe verdens system kan klare å ordne opp i 40 busser til ulike båter. Ingen vet hvor de skal. Jeg begynner å oppfatte det som normalt å få tildelt en buss i siste liten med en sjåfør som aldri har vært i Bergen før, og som er like fremmed som turistene (en gang må jo være den første for alle).

Det skal visst være normalt at alle presser seg på i et enormt tempo der jeg så vidt klarer å ta i mot billettene, og opptelling alltid foregår på betydelig overtid. 

Jeg reagerer ikke lenger på at noen har oransjefarget hår og at det finnes passasjerer som det er umulig å avgjøre kjønnet på. (Jeg kan selvsagt ikke spørre). Det er normalt med en eskorte som har håret formet i en hanekam og som ser utflukten som en kjærkommen anledning til å sove etter 1 ukes sammenhengende festing i crewbaren.

Men jeg nyter å ha bedre kontroll på rutene nå. Leker meg med nye variasjoner. Velger motsatt retning av alle de andre, slik at vi har de beste plassene for oss selv. Begynner å legge ruten over Fyllingsdalen ned til Oasen og i midten av dalen.

Sesongen er i ferd med å ebbe ut. Jeg har til og med utelatt noen turer fra bloggen min, da jeg neppe tror de har allmenn interesse.

Neste uke er siste innspurt. Etter det er det bare to turer igjen, før høsten og dagliglivet innhenter også meg.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går skjedde noe jeg ikke har opplevd på nesten 2 måneder. Solen skinte. Det var rett ut sagt en sommerdag. Og jeg skulle til Hardanger.

Båten holder på å legge til kai i det jeg kommer. 2 busser står oppstilt på kaien. Det lover bra.

Vi er avgårde på minuttet, og har 1 time og ett kvarter til Hatvik. Det er kanskje litt i meste laget, så vi startet turen med en runde rundt Nordnes og stopp på Tollbodkaien. Utsikten innover Vågen er fin, men det er håpløst å ta bilder i motlys.

På Danmarksplass begynner køen, og det som var god tid, begynner å skrumpe inn. Vi kommer forbi Søfteland. Der er det bom stopp. Nesten et kvarter er lenge å sitte som guide og fortelle om bilnummerskilt og veiarbeid. Særlig når jeg ser at vi har svært knapp tid til fergen på Hatvik.

Til slutt kommer vi av gårde. Vi hadde flaks. Får høre at veien kunne blitt sperret opp til en halv time. I så fall hadde dette blitt en lite trivelig tur, med store problem.

Men hvilket vær! Vi krysser Bjørnefjorden med alle stående oppe på dekket.

Tissepause på Venjaneset.

Neste stopp er Holdhus kirke. Innkjøringen fra hovedveien er lite lovende. Anleggsarbeid og en røyksky av støv må forseres før vi er oppe ved kirken. Men da er det vakkert. 

Holdhus kirke

Vi går ned og den lokale guiden starter. Ikke verdens beste engelsk, men fantastisk formidlingsevne og entusiasme. Jeg ser hvor tydelig litt dårlig språk ikke betyr noen ting, dersom man klarer å vise at man har noe å formidle.

Inne i kirken sitter alle stille mens det fortelles. Jeg leser de sterke pedagogiske virkemidlene hun bruker. Det fungerer. Også på meg. Det hele toppes med at hun ber passasjerene om å synge en sang selv for å oppleve akustikken.

Dette er engelske turister. De lar seg ikke be to ganger. En dame stemmer i: "All things bright and beautiful". Alle synger med. Dette er folk som ikke synger for første gang. Kirken fylles av musikk, og er plutselig noe langt mer enn et museum. Det er levende. Det klinger vakkert. Jeg får gåsehud. Etter sangen er ferdig, reiser en mann seg og sier at han vil kommentere denne sangen. At den er laget av en mann som kom fra en liten grønn dal i England, ikke helt ulik Hålandsdalen, og at han tror ikke det var tilfeldig at denne sangen ble valgt.

Dette er det beste kirkebesøket jeg har hatt som guide. Jeg har lært noe nytt, og jeg er sikker på at dette blir en fin tur videre.

Vi er nesten 20 minutter forsinket, så det blir bare stopp på Mundheim, før det går strake veien til Hardangerfjord hotell. Jeg synes tingene er litt krøkket på dette hotellet med hvor vi skal sitte, hvordan de skal spise osv. Denne gangen tar jeg tyrene ved hornene og sier det til passasjerene rett ut som det er, vel vitende at dette er engelske passasjerer, og at de har den fordelen at de er temmelig fleksible.

Bare følg ordrene fra hotellet, sier jeg, da går det bra. Hvis det oppstår pinlige situasjoner skal dere vite at jeg da sannsynligvis er langt unna og usynlig. De ler.

Samme strikte opplegget når vi kommer frem. Men maten er OK og passasjerene er fornøyde, selv om vi bare har i underkant av en time her. Hardangerfjorden er på sitt beste.

Alle er tilbake i bussen 5 minutter for sent, så vi rekker bare et lengre stopp ved Steinsdalsfossen. Den er vakker i dag, men ikke så sterk som jeg hadde forventet etter alt regnet før i uken.

Passasjerene er begeistret. Noen er misfornøyd med at vi bare stoppet i 25 minutter, noe som er 5 minutter lenger en vanlig.

Vi kjører til Bergen. Det store spenningsmomentet nå så sent på sommeren, er om vi blir stående på Vågsbotn. Det går over all forventning. Vi er tilbake på kaien bare 10 minutter etter vi skulle.

Jeg har sjelden så fornøyde passasjerer som denne dagen.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Opplegget er slik at vi følger samme båt. Først Eidfjord, så Bergen og deretter Flåm. Jeg risikerer å få de samme passasjerene på 3 turer (hvilket også skjer).

Costa Classica i Flåm 

Om kvelden dro vi til Flåm. Turen starter ved at vi venter på Fløibanen. Regnet høljer ned, så vi står under tak inne på Fløibanestasjonen. Det går en stund før jeg enser at jeg befinner meg midt i mottagelsen av alle TV2-kjendisene. De ramler inn. Særdeles pen i tøyet. Jeg nevner i fleng: Oddvar Stenstrøm, Sara Natasja Melbye, Cæsarstjerner. Høydepunktet er to menn som kommer gående tett i tett under en paraply. Det ser nesten parodisk ut, før det går opp for meg at det er Kjetil og Kjartan som kommer gående. Det oppleves som magisk. Jeg har jo sett de på TV. Jeg tenker på hvor liten jeg er, og hvor store kjendisene er. Jeg innser at jeg ikke har drevet til å bli en ener. Tvert i mot. I en alder av 42 år har jeg bare rukket å bli en guide som sendes rundt omkring og må sove på 3-mannsrom for å tjene noen usle kroner. I tillegg står jeg i en hvit jakke, alt for trang og stygg på alle måter. Direkte uappetittelig. HVPU, tenker jeg, selv om jeg vet at slike tanker ikke er politisk korrekte.

Vi suser av gårde til Flåm. Turen går greit, og når vi er fremme i Flåm har det sluttet å regne. På turen har jeg bare ett ønske: å slippe å komme på rom med østeuropeeren som holdt meg våken hele natten sist jeg var her. Jeg har vært innom kontoret og bedt om å få ligge på rom med noen andre. Det skulle visst gå greit, men jeg tar ingenting for gitt.

På veien deler jeg matpakken min med de andre guidene. Den er forseggjort, og jeg har en baktanke. Dersom jeg kommer på rom med østeuropeeren har jeg opparbeidet meg goodwill til å bytte rom med noen.

Vi kommer frem. Jeg går inn i resepsjonen på Furukroa. 3 mann på ett rom. Hvem andre enn østeuropeeren står på listen. Jeg går opp på rommet. Det er 30 grader der inne. Østeuropeeren sitter og smiler. Han sier det skal gå bra denne gangen.

Det går bra, og jeg trekker ut kontakten på ovnen når jeg legger meg. 

Jeg står tidlig opp og spiser frokost. Etterpå er det ut på kaien. Tar bilde av den magiske, lett omtåkete morgenen utover Aurlandsfjorden.

Jeg noterer meg at båten er godt forankret og sikret mot terrorister med et 2 meter høyt flyttbart gjerde.

Så lenge båter beveger seg i allmennt tilgjengelig farvann, er det lov å stille spørsmål med hva man skal med disse gjerdene.

Vi får utdelt skilt. Mine passasjerer er der plutselig, lenge før forventet. Jeg tar dem med opp til jernbanen. Vi er desidert først og det blir lett å telle opp.

På perrongen – før de store hordene kommer

I dag viser det seg at vi får NSB-tog direkte fra Flåm. Ingen storartet utsikt, vinduer utsmykket med motiver risset inn med nødhammere. 5 seter i bredden. Det hele er lite stilig og står i kontrast til omgivelsene.

Til slutt er alle på. Nå er det trangt, og det er ikke tyskeres beste side å gjøre plass til andre. Noen blir stående. Det er fuktig.

Høytalerannlegget begynner lovende. "We are now leaving Flåm station" og litt til. Så begynner det å sprake. Vi hører en og annen bokstav, men for det meste er det stille. Vi har med noen eskorter på toget. Jeg ser at en er høyt oppe i systemet. Hennes viktigste oppgave er å skape dårlig stemning. Hun kommer med velrettede verbale spark mot det ene og det andre. Sur som en sitron. Prøver å smitte stemningen over på passasjerene. Svetten renner nedover pannen min og begynner å svi i øynene. Heldigvis er vi 3 guider på samme vogn. Vår oppgave er å spre god stemning. Vi lager klovnerier og morsomheter. Står på. Alle ler og morer seg. Til slutt gir den sure eskorten opp. Hun må le hun også (Takk til Marika og Hanzi).

Det blir stopp på Kjosfossen. Alt er bare vann.

Kjosfossen

NSB-vognene har ytterligere ulemper. Der er bare en inngang til 140 mennesker. Avstanden mellom perrongen og togvognen er ca 1,2 m. De gamle må hoppe. Ting tar tid, og de siste får vel neppe sett noe særlig av fossen.

Jeg benytter anledningen til å få kontakt med mannen i mikrofonen. Jeg opplyser om problemet. Han bytter vogn. De siste 3 minuttene virker anlegget utmerket.

Vi ankommer Myrdal. Det blåser, regner og er kaldt. Vi har en halv times pause, men det er rett og slett lite attraktivt å være ute, så de fleste blir værende inne i vognene og dugge til vinduene.

Turen til Voss bruker jeg til å bekymre meg over hva som skal skje når vi kommer frem. Vi har over en time "at leisure" som det så fint heter, før lønsjen skal starte på Fleischers hotell. En solskinnsdag er det perfekt, men i øs pøs og kulde, har jeg liten tro på suksess med dette konseptet i dag. Jeg ringer kontoret. Lønsjen blir fremskyndet med ett kvarter. Det er alt for lite. Jeg gir opp og får ta det som det kommer. Mange av passasjerene kommer til å bli drittsure.

Ting går mye bedre enn ventet. Når vi kommer ned til Voss, regner det nesten ikke, eller bare ubetydelig. Jeg følger gruppen min ned til steinkirken og forlater dem der. Kom tilbake til stasjonen om en time sier jeg, og drar av gårde for å kjøpe gammelost, og deretter inspisere nærmere forholdene på Fleischers hotell.

Etter ca. en time begynner de å komme tilbake fra stasjonen. Jeg viser dem veien. En av passasjerene ber meg om å smake på noe østerriksk vann han har med seg. Interessant, tenker jeg. Det faller meg faktisk ikke inn at det er heimebrent han har med seg. Jeg kjenner det i siste liten, men ikke sent nok til at jeg rekker å få en solid spritånde. Spritånde gjør seg relativt dårlig for guider, selv om aktsomhetsnormen er satt noe under det som gjelder for bussjåfører.

Til slutt er alle kommet opp og jeg tar et bilde av meg selv som Costa-guide, slik at jeg ikke glemmer hvordan det var den gangen jeg skal sitte på gamlehjemmet og mimre over gamle dager:

Jeg tar også et bilde ned mot kirken fra 1277. Legg merke til gravearbeidene som står i stil med det dystre vestlandsværet.

Jeg ankommer spisesalen på Fleischer. Alle sitter pent og pyntelig og spiser maten sin. Tyskere griser ikke.

Da kommer 300 italienere. De kaster seg inn på hotellet. Buffeten er overfylt på sekunder. Det hojes og ropes. Tallerker fylles opp. Noen synes 6 tallerker rundt der de skal sitte, og finner ut at mat nok til 10 personer er passelig for en person. Kontrasten til de tyske passasjerene er påtagelig. De italiensje eskortene fra båten kommer også. Mørke italienske menn med solbriller. Inne i den fra før av noe mørke restauranten. De passer på å klumpe seg sammen.

Etter middagen skal vi reise til Vik. Jeg får en dobbeltdekker. Samme bussen som havarerte i Eidfjord. På gulvet ved setet der jeg skal sitte er der en sølepytt. Jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra.

Vi kjører til Tvindefossen. Jeg deler ut gammelost. Turen går svært fort. Det gis full gass. Sjåføren vil være først til fossen. Der er imidlertid 8 busser fra før, så det spiller mindre rolle hvor fort man har kjørt.

Så sterk har jeg aldr sett Tvindefossen, men så har det da også bøttet ned de siste dagene. Vannet er delvist gult, sikkert takket være de store mengdene med vann utover alt.

Tvindefossen i heftig fall

Etterpå går turen opp Vikafjellet. Ventilasjonsanlegget fungerer ikke. Det blir fuktig på vinduene. Alt er vått.

Vi begynner nedstigningen. Rett etter tunnellen viser regnbuen seg. Vi tar en stopp. Neste stopp blir i svingen med utsikt over Vik. Været bedrer seg.

Utsikt over Vik

Neste stopp er Stavkirken. Det lukter på veien. Litt sånn som bakeriet i Gamle Bergen. Når vi stanser ligger bussen inne i en røyksky. Det ryker fra bremsene. Vi hoster oss ut og kommer til en overfylt kirkegård med flere hundre mennesker. Vi kommer sist.

Det er best å være sist. Litt venting, men når vi kommer inn, står det ingen utenfor og banker på døren. De får oppleve den magiske stemningen inne i kirken. Jeg har fortalt mye før de kommer inn, så når den lokale guiden snakker, blir det som en krone på verket. Alle er mutters stille.

Hopperstad stavkirke gjemt i tåkelandskapet

Vik er siste stopp. Der venter Costa Classica.

Passasjerene går av. Jeg får knapt sagt adjø til sjåføren før jeg befinner meg inne på bussen som bringer oss til Bergen.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går ettermiddag fikk jeg beskjed om å dra til Eidfjord. Buss om kvelden og guiding neste morgen.

Jeg møter litt før kl 6 ved Fløibanen. Der står en taxibuss og venter. Noen er litt forsinket (italienere), men de har sine gode grunner. Jeg tar ansvar og ringer litt frem og tilbake til kontoret. De spør meg hvem som er med på taxibussen. Jeg får jernteppe. Husker nesten ingen navn, enda jeg kan dem godt. Det er flaut, og jeg lurer på hvordan jeg skal være i stand til å komme på noe når jeg skal guide dagen etter i Eidfjord.

Alle er til slutt med. Deretter går turen til Eidfjord.

Himmelen er grå. Vi stopper i Bruravik (eller er det Brimnes). Det er skumring nå. Prøver likevel å ta et bilde innover Hardangerfjorden.

Indre Hardangerfjord i skumringstimen

Det er nesten mørkt når vi kommer frem til hotellet der vi skal overnatte. Etter 3,5 timer i buss føler jeg for å gå litt. Vil stifte nærmere bekjentskap med den gamle steinkirken i Eidfjord. Jeg vet ikke hvor den er. Begynner å gå på måfå på Lægreid. Det er nesten mørkt nå. Jeg ser den nye kirken. Og i det samme får jeg også øye på den gamle kirken.

Jeg går mot den gamle kirken. Etter hvert strømmer minnene på. Jeg er kjent her. Jeg hadde glemt at dette stedet er spikret inn i hukommelsen min. Jeg har bare ikke klart å koble guidegjerningen med en av mine beste venners død i ung alder. Han ligger her. Rett bak den gamle steinkirken fra 1309 kjenner jeg igjen graven. Det var her de gravla ham. Det var mange tilstede. Han var bare 23. Det var jeg som overtalte ham til å flytte til Tyskland for å studere, der han falt ut av vinduet og døde. Det var et uhell. Han skulle bare ta en røyk i vinduskarmen. Det er den tristeste begravelsen jeg har vært i. Graven ligger for seg selv. Det er ikke så mange mennesker her i Eidfjord, så det er god plass på kirkegården. Graven er vakker og velstelt. At jeg kunne glemme. Men jeg tenkte aldri på kirkens historie og verdi som turistattraksjon da han ble begravd.

Jeg går tilbake til hotellet. Vi er tre mann på et tomannsrom. Sengene står tett i tett der inne. Jeg kjenner ikke de to jeg skal ligge på rom med annet enn av utseende. Etter vafler i spisesalen er jeg klar for å legge meg. Han ene er der. Hyggelig og grei. Smiler og er i godt humør. Jeg er glad det ikke er en av det kaliberet som er klar til å vekke meg hver halvtime hele natten rasende forbannet over at jeg snorker. Innstillingen er positiv. Da kommer spørsmålet jeg aldri har ventet på:

"You see I have a small insomnia problem, do you mind if I watch television in the middle of the night ?"

Ørene holder på å dette av. Men jeg er positivt innstilt, og frykter nok en søvnløs natt fra folk som ikke tåler snorking. Derfor sier jeg at det går nok helt fint. Litt TV-flimmer midt på natten skal jeg alltids overleve.

Insomnia går ut. Jeg alene. Jeg sovner. Våkner midt på natten. Kl kan vel være ett, men jeg har ingen anelse. Føler meg for trøtt til undersøke. Lyset går på. Sistemann kommer inn. Det dusjes. Til slutt går lyset av og bare TV-flimmeret er igjen.

Jeg sovner. Kanskje snorker jeg. Vekkerklokken min på moblien ringer og en rusten, utblåst og sliten gjøk galer ko-ko. Neppe noen stor vinner for syvsovere. Jeg spør om jeg har snorket. Det har visst gått bra, og vi er alle på talefot når vi står opp. Jeg ser ut vinduet. Costa Classica har nærmet seg kaien.

Costa Classica fra Eidfjord hotell

Jeg spiser frokost og går ned til kaien for å være ute i litt god tid.

Når jeg nærmer meg kaien har Costabåten knapt flyttet seg. Det blåser kraftig og det ser ut som der er store problem med å legge til kai. Den beveger seg lite, men vi kan faktisk se hvordan vinden får tak i langsiden og presser båten vekk fra kaien.

Det kastes ut trosser foran og bak.

Costa Classica sliter i vinden

Båten er nå festet foran og bak. Trossene strammes. Plutselig smeller det. Trossen ryker. Litt etter ryker også den andre trossen. Jeg ser de haler i land en trosse med en diameter på nesten 20 centimeter. Dette virker ikke lovende. Tau på cruisebåter bør ikke ryke.

På broen er stemningen stresset. Det pågår en maktkamp mellom los og kaptein. Losen insisterer på at de skal legge til kai. Han er ikke los for ingenting, og foreslår å vende baugen andre veien. Kapteinen tenker mest på båten. 

På kaien står 30 busser og guider og venter på et omfattende utfluktsprgram til Vøringsfossen, Simadammen, Hardangervidda natursenter og langturene til Rosendal. Til slutt gir kapteinen seg. Losen overtar styringen av båten, og 2 timer etter ligger de til kai, vel 3 timer etter at vi skulle startet.

Alle håp/fortvilelser om at de ikke blir utflukt forsvinner. Passasjerene strømmer ut i rekordfart. Passasjerenes humør er på topp over endelig å ha kommet i land.

Turen starter i rekordfart og vi er snart på veien mot Vøringsfossen. De ler av alle vitsene mine, selv om repertoaret er langt grunnere en det jeg har i Bergen. Jeg klarer å holde det gående til Vøringsfossen.

Det regner, men solen skinner, og en nydelig regnbue møter oss før vi går inn og spiser kaker og drikker kaffe.

Regnbue ved Vøringsfoss hotell    

Lysforholdene er magiske. Jeg tar bilde av Vøringsfossen og Måbødalen slik en magisk dag.

Regnbue ved Vøringsfossen

Måbødalen

Vøringsfossen hotell er en vinner, og inntatt en fortjent plass blant Norges mest kjente attraksjoner.

Etter en liten stund virker det som alle de 30 bussene er her samtidig. Timing blir vanskelig når hele begynnelsen på løpet går i vasken på grunn av forsinkelsen ved ankomst. Da ser det sånn ut:

Kø ved Vøringsfossen

Turen går videre til Sysendammen. Været er surt. Jeg sier til passasjerene at her kan de være så lenge de vil. Etter 20 minutter er bussen igjen fulltallig.

Sysendammen. Jeg har aldri sett den så full.

Hardangerjøkulen er dekket av skyer, så jeg slipper å fortelle om den.

Vi har svært god tid på veien ned. Min finsk/svensk/samiske sjåfør gjør som jeg sier, og vi siger nedover til Eidfjord igjen i nesten under tillatt fart. Timingen viser seg å være bra.

I Eidfjord høljer regnet ned.

Vi kjører tilbake i en buss med egen DVD-spiller. Filmen er elendig. Brad Pitt og Angelina Jolie. Han med flat mage og hun med kjempestore lepper.  Plottet er en mann og en dame som elsker og hater hverandre. Det var lenge siden sist jeg så en amerikansk Hollywoodfilm. Jeg vet hvorfor.

Tilbake til Bergen hører vi på radioen at det har regnet mye. Mye regn i Bergen betyr mye regn.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her hersker tysk Ordnung. Egentlig er det rettere å si østerrisk. Her er det østerrikere som styrer. Ingen slinger i valsen. Strenge ordrer. Jeg lurer på om noen av de som driver dette skipet kanskje har fått litt lite kjærlighet i barndommen. Opplegget er knallhardt. Noen passasjerer har kommet for tidlig ut av båten. De får høre det. Jeg får ikke lov å slippe dem inn på bussen.

Det blir mye rot med billetter. Dobbelt billettsystem gjør det ikke enklere. Et eldre ektepar, hun med hår farget delvis i oransje, har store problem med å finne billettene. Det forsinker helt unødvendig. Jeg får en eskorte som virker passe interessert i oppdraget. Hun benytter mesteparten av tiden til å fylle ut evalueringsskjema av meg. Det er neppe noen som kommer til å lese det. For meg gjør det ikke noe, men for nye guider kan synet av slike evalueringer og en mutt og taus eskorte gjøre forskjellen på en bra og en dårlig tur for passasjerene.

En av passasjerene kommer frem og mumler på en eller annen sær dialekt med dårlig artikulasjon om at han er reiseleder eller et eller annet. Fint, sier jeg, smiler, rekker ham hånden og ber ham gå å sette seg igjen. Jeg lurer fremdeles på hva det er han mumlet om. Det viktisgste er å smile og late som jeg forstår, samtidig som jeg uttrykker respekt.

Siste havn før Tyskland. Merk elgen på bussen. Elg er et edelt og viktig dyr for tyskere. Synd det nesten ikke finnes noen av dem langs kysten.

Dette er siste havn og det merkes så det suser. Bokstavlig talt. Mye mas og sus i bussen. Lite interesse. De har vært i Tromsø, så de har vel sett det meste. Nordnes, Landås, Fyllingsdalen og Laksevåg. Jeg synes tiden går fort. Merker underveis at jeg har lite å gi. Det les litt av vitsene og poengene mine, men jeg forventer bedre respons. Det går, og jeg tilgir dem siden det er siste havn. Men det ble ikke slik jeg hadde tenkt.

Setter av folk på fisketorget som vanlig, og nesten ingen blir igjen i bussen. 

Vi er tilbake på minuttet 2 timer. Trodde jeg. Eskorten synes turen er blitt litt kort. Da går det opp for meg at jeg skulle slutte 11.15 og ikke 11.00. Tabbe igjen. Hadde jeg visst det. Dette er virkelig flaut, men vi har sett alt, og det er heller ikke så mange i bussen. Passasjerene sier ingenting. 10 minutter for tidlig hadde gått, men et kvarter er i drøyeste laget. Men det er bedre enn en time.

Jeg skal kjøpe meg en stoppeklokke.

Nå har jeg ferie nesten en uke før neste tur, så det blir ikke blogging før tidligst torsdag neste uke.

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skulle jeg guide Europa. Et tysk skip med høy standard. Ryktene svirrer om at det er verdens mest ekslusive cruiseskip. Summene som flyr gjennom luften om hva et cruise her koster er formidable. 1000 Euro natten er et tall som er aktuelt. 

Skipet ser bra ut, men bortsett fra alle altanene på siden, er det lite som tyder på en ekstrem eksklusivitet.

Ikke all verdens luksus kan imidlertid forhindre et elendig bergensk drittvær. Skipet ligger badet i regn i det jeg ankommer Bontelabo. Klokken er snart 11, det hittil seneste jeg noensinne har startet en morgentur.

Europa ved Bontelabo

Jeg har to turer. En kl 11. Deretter er det stand by til neste tur som jeg ikke vet når skal begynne. Kan jo skrive timer, men jeg misliker holdningen om at jeg skal vente i det uvisse, mens mine passasjerer spille golf på Meland. Jeg føler ubehag. Jeg liker bedre tyske arbeiderklasseturister fra Østtyskland som har spart til turen, og som gleder seg til det de skal få se.

Passasjerene kommer til bussen for den første turen. Ikke svensk sjåfør i dag. En ung sjåfør fra Bergen. Jeg venter på at alle passassjerene skal komme. Det er bare kommet 20 i bussen. Billettsystemet har eskorten helt tatt over. Vi skal dra, sier hun. Jeg er overrasket. En stor buss med bare 20 passasjerer. Jo færre jo bedre. Vi starter i full fart. Følelsen av eksklusivitet og overklasse er overhengende. Det er litt ubehagelig, men jeg setter i gang. Vitsene mine slår ikke helt an. Alle oveklassevitsene mine må jeg utelate. Skjønner at det ikke vil fungere her. Vi tar Nordnes, Landås og Eidsvåg. Turen glir fint, men jeg får ikke den responsen jeg gjerne ville ha hatt.

Pussig med disse rike menneskene. Jeg vet jo ikke så mye om dem. Derfor generaliserer jeg. Tenker at dette er mennesker som ikke har kjempet så hardt. Alt er liksom bare kommet til dem. Jeg vet at det er feil tenkt. Mange er tross alt entusiastisk. Men jeg sanser at mange rett og slett mangler den entusiasmen som er så tydelig på de tyske arbeiderklassecruisene. Jeg savner litt de snille akvariemenneskene som synes det er storartet med et gammeldags akvarium. 

I bussen virker det som om det er lite som imponerer.

Vi kommer tilbake.

Det blir pause.

Jeg venter på kaien. Ser på de andre bussene som skal av gårde på Trollhaugen. Synes jeg får godt med stemningen på bildet under.

Gul buss under Europa

Lektoren om bord på båten kommer bort til meg og kommer i snakk med meg. Eller det vil si: han snakker og snakker. Jeg får en full utlegning om nordisk mytologihistorie. Det er som å sette i gang et snøskred. Et par spørsmål og jeg får vite alt om Odin og Tor. At Odin ikke var overordnet Tor, og at kristendommen hadde prøvd å lage et pyramidialt system av den gamle nordiske mytologien. Odin solgte heller ikke øyet sitt for å bli allvitende. Han ofret det. Foredraget fortsetter i det uendlige, helt til bussen min kommer.

Det har regnet i dag, så golfspillerne er tidligere tilbake enn varslet. For meg er det ingen overraskelse. Spille golf i regnvær på Meland. Å være rik er oppskrytt. Det er gøyere å ligge på sofaen og reflektere over livet. Dessuten er det gratis. Forresten er jeg sikker på at jeg har det gøyere som guide enn det de har det som passasjerer. Ihvertfall nesten.

Vi starter turen. De har hatt en lang dag på golfbanen. Mange sovner nesten med en gang. Noen snorker. Det er mildt sagt lite inspirerende. Jeg snakker som en foss for å hindre at det blir pinlig. Vi tar samme turen som i formiddag. Sjåføren nå kjører mye fortere, og dermed sparer vi inn litt mer enn det som er behagelig. Jeg prøver å drøye pausene, men uten at det blir sagt rett ut, virker det som om mange rett og slett ønsker å komme tilbake til båten.

Det har sluttet å regne.

Vi er tilbake på kaien i god tid. Golfbagene kommer ut. Sjåføren og jeg får resten av nisten de har hatt med seg. 30 rundstykker, 20 epler og 10 flasker vann. Vannet står jeg over. Det har jeg i springen.

Jeg gleder meg til neste tur med tysk arbeiderklasse.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende