I dag var det guiding igjen med AidaVita, eller Rød munn, som jeg ynder å kalle henne. I dag var det en rå, usminket og ekte bergensdag som møtte henne.
Jeg hadde vært på vanlig jobb i formiddag, så jeg følte meg mindre klar for en gåtur på Fløien. Regnet høljet ned i noen styrtbyer på formiddagen. Noen pisset fra oven da jeg kom til kaien.
Det var så vidt jeg kommer meg inn. Har glemt guidelegitimasjonen, men han som sitter der har vel sett meg 40 ganger i år, og tilhører en av de mer fleksible vaktene. Jeg føler lite behov for legitimasjon. Og hadde jeg villet komme inn skulle jeg alltid ha klart det. Det holder stort sett med et bankkort og utenlandsk utseende.
Jeg spør meg selv hva det var som gikk galt, da jeg havnet i Europas våteste by. For en gangs skyld føler jeg meg lite motivert for å ta en gåtur.
Men jeg er kledd i regnbukse som et unntak. Der er jeg ekte bergenser. Jeg hater å gå med regnklær, men i dag var det ingen vei utenom. Men ingen støvler. Ett sted går grensen.
Noen ler rått av meg når jeg kommer på kaien.
Jeg kikker opp mot Fløien. Det ser lite lovende ut:
Jeg får 26 passasjerer og en eskorte. Vi tar inn billettene under taket før vi begir oss ut i regnet.
Sommeren er definitivt forbi. Lite turiststemning i Bergen. 8 grader og bitende nordavind. Første stopp på Festningsanlegget. Interessen er ikke til å ta å føle på i regnet. Jeg sliter. Tenker bare på at jeg gleder meg til jeg er ferdig. Det går trått. Roter også litt med tysken. Føler meg alt annet enn opplagt.
Stopper ved Mariakirken. Sjekker tiden. Tenker at i dag skal jeg ikke komme nesten for sent, slik jeg gjorde med Europa. Så jeg haster på. Bryggen er gjort unna i en fei, og timingen i forhold til Fløibanen synes perfekt i det vi ankommer 5 minutter før avgang. Mandag kl 2 i pøsende regn skulle det ikke være spesielt mye trafikk.
Det er som ved et trylleslag ikke plass til alle på Fløibanen. Halve gruppen er igjen og venter. Men Fløibanen tar en ekstratur, så etter 12 minutter er vi oppe alle sammen.
Alle følger meg på rekke og rad. Utover mot Kamveien før vi tar opp til Skomakerdiket. Det har sluttet å regne fra himmelen, men vinden griper tak i trærne og rister løs restfuktighet. Men jeg øyner en lysning.
Forteller litt om Skomakerdiket før vi går oppover mot Bjørnebu. Alle er stille. Det blir ikke mer snakket enn det jeg gjør det til selv. Jeg gjør det selv - jeg snakker. Går fra person til person og prøver å sette det hele i gang. Men det går treigt. Etter hvert skjønner jeg at de har vært utsatt for betydelig sjøgang. Det er ikke tilfeldig at cruisesesongen er over i slutten av august, og at september neppe er noe å satse på.
Her oppe på fjellet er høsten på full fremmarsj. Ennå er trærne grønne og later som det er sommer, men vinden og luften forteller meg at høsten nå har vunnet og at sommeren først kan håpe på nytt liv til neste år.
Det er slutt på turgåerne. Ingen på spasertur med hunden. Bare joggere å se, der de løper av gårde, mest opptatt av egen pust. De ser bare rett frem og blikkene deres er tomme. De løper for å presse seg selv, ikke for å oppleve den fine høstluften.
Jeg prøver å ta en pause på Bjørnebu. Det mislykkes. Ingen setter seg ned. Alle vil videre. Jeg utvider runden min og tar dem med til utsiktspunktet rett før veien går inn i skogen igjen litt før Brushytten.
Utsikten er upåklagelig, men vi blir møtt av et piskende regnvær på vei nedover før den store svingen nedenfor utsiktspunktet.. Paraplyene kommer opp, og jeg ser paraplyene kjempe en en livsfarlig kamp mot den sterke vinden. Dette er ikke stedet for paraplyer.
Det slutter snart å regne. Vi går ned til Fløipilen. Jeg er turist, men jeg får betalt for det, sier jeg og tar et bilde utover byen.
Fløipilen viste vindretningen før i tiden, forteller jeg, så sjøfolkene kunne se vindretningen på sjøen.
Akkurat nå viser den at det blåser fra øst, noe som umulig kan stemme. Men det er bedre enn sist, da den gikk rundt og rundt.
Vi er klar for Tippetue. Stopp på Skansen. Jeg merker at energien er kommet tilbake. Tenker med skrekk på at sesongen snart er ferdig. Å ikke være det naturlige midtpunkt lenger. Sitte på et kontor og se inn i en bakgård. Det gjør ikke noe at det er høst lenger.
Jeg tar en stopp ved Sverresborg, der det står noen bosskontainere for glass og papir. Jeg sier at jeg stanser her for å fortelle om norsk bossorteringssystem. Alle ler. I stedet forteller jeg om Dr Wieseners folkebad og de dårlige forholdene i Sandviken, frem til 90-tallet. 2 til 3 mord pr år i 1988 og 1989, forteller jeg på en alvorstung måte. Da bodde jeg her, men så flyttet jeg og alt ble bedre i Sandviken.
Høy latter.
Siste stopp i Skuteviken. Midt i bakken ligger et paraplylik, opp ned med skaftet stående rett opp. Jeg føler for å stoppe og fortelle litt som paraplyers grusomme høstskjebne i denne byen. Jeg er alvorlig og snakker med dyp stemme, samtidig som jeg skriker så høyt at alle de 24 tilstedeværende kan høre det. Etterpå litt tørrprat om Skuteviken, trehusbebyggelse, kloke koner og andre ting som enhver guide kan fortelle om…
Jeg bringer alle nesten helberget frem før himmelen skyller noen prostatakramper over oss. Sjøen skummer og driver inn mot oss.
Himmelen blir likevel snart blå, og jeg føler meg lettet til sinns.
Det var tiende gangen Aida Vita var i Bergen i sommer. Hun kommer en gang til. Hun har fått oppleve mye regn denne sommeren. Jeg spør eskorten om hun kommer tilbake neste sommer. Helt sikkert ikke, smiler hun, men vi ses på lørdag. Da kommer hun for siste gang.
Aida Vita en dag da solen skinte
av 76 lesere
Legg igjen en kommentar