Verdens dyreste cruiseskip II – 2000 euro pr døgn

Europa ved Skolten

For de som er interessert i eksklusive ferier – Europa er båten. Gull og marmor. Ta en tur inn og se ! Det koster bare 2000 euro natten. I dag fikk jeg vite det. Det er dyrt. Ta en nærmere titt:

For å si det sånn: Luksus kommer til en viss grense. Etter dette grensen er verdien av økt glede lik null. Til dels kan det bli en negativ verdi. Alle har egen altan. De sitter ikke sammen flere på hvert bord, slik det er vanlig på andre cruiseskip. Man blir altså ikke kjent med noen. For de som vil ha en komplett kjedelig ferie er dette tingen.

Første tur er en vanlig city sightseeing. Eskortene drasser ombord en masse vann på hver buss. Man kan jo bli ubendelig tørst av å sitte stille på en buss i to timer.

Passasjerene er så rike at de kommer dassende en etter en. Eskorten samler inn billettene, så jeg og sjåføren blir stående ganske hjelpeløse uten noen særlig rolle. Jeg sier god dag til alle. Mange har vanskelig for å få øye på meg.

Jeg skjønner at de er rike. Mange skal visstnok være kjendiser, men jeg er lite kjent med Tysklands øvre kjendis- og forretningsliv. Derfor bryr jeg meg mindre om passasjerenes status, og kjører mitt vanlige show. Det fungerer bra og de ler for det meste på de rette stedene. Onsdag formiddag i Bergen er også en fin tid å guide på. Trafikken glir lett og fint.

I dag er jeg heldig med sjåføren. En eldre herre som forstår tysk, ler av vitsene mine, og har den rette innstillingen overfor passasjerene. Kjører fint og behagelig, og hjelper meg med timingen. Det gjør alt mye lettere, og passasjerene får større utbytte av turen.

Vi kjører opp på Natlandsfjellet. Stopper ikke på toppen, men tar en liten stopp på busstoppet nede i bakken. Jeg tar et bilde. Sier til passasjerene at jeg også er turist, men at jeg i motsetning til dem får betalt for å være her. Jeg merker at de rike passasjerene holder litt avstand. Det er vel det rikdommen består i, holde avstand, slik at man kan flå folk uten å få store kvaler.

Bilde fra nest beste utsiktspunkt på Natlandsfjellet

Vi kjører inn til byen og ut til Eidsvåg. Været klarner litt opp og lysforholdene er fine. Jeg bemerker for passasjerene hvor merkelig det ser ut nå når asfalten er blitt tørr. Vi stopper ved Marias minde og går ut og ser utover fjorden. Vi ser på den samme utsikten som jeg sikkert har sittet og sett på tilsammen ett helt år, hvis jeg regner opp ledige stunder jeg satt og så utover fjorden i det som var mitt barndomshjem like ved.

Passasjerene er omtrent like blasert som meg. Mange klarer knapt å se på meg, og jeg ergrer meg over å være så usynlig, etter å ha blitt vant til å være midtpunkt som guide. Det er nesten som om det er de som er her for meg, istedefor at jeg er her for dem. Situasjonen er snudd på hode. Jeg lurer på hva en del gjør her, rent bortsett fra at de er her på ferie da.

Vi er tilbake på kaien på minuttet. Alle låter vel.

Jeg har pause, og benytter anledningen til å få kjøpt meg litt vann til ettermiddagsturen. Vi skal til Rundemanen.

Vi er bare en ni-ti stykker. Sant og si vet jeg ikke hvor mange. Her er det eskorten som har full kontroll. De kommer ned gangwayen en etter en. Jeg tar alle i hånden og hilser på dem. Kjører litt small talk. Er blitt vant til det. De rike tyskerne virker mer uvant med det. Tuil slutt er alle som vi skal ha der.

Vi vandrer av gårde.

Nå så sent på sommeren er Fløibanens rutetider blitt mye mer regelmessig. Jeg må nå Fløibanen som går om en halvtime. Det er etter det jeg ser ganske kjapt litt for liten tid. Men jeg driter i det. Tenker at jeg får forlenge tiden litt, sånn at 3 kvarter blir akkurat passe. Som den nevrotikeren jeg er, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om vi skal nå det, eller om det hele skal forlenges.

En av passasjerene skal møte oss på Fløibanen. Det er Dr. Meyer. Jeg ser hvem han er på 100 m avstand. Han ser ikke hvem vi er, en hel gruppe med ansikter han umulig kan ha unngått å sett. Først når jeg står rett foran ham og spør ham om han vil ha en Fløibanebillett skjønner han at jeg er guiden. Han er litt småsur og sier at han holdt på å gå. Ja, og hvorfor kunne han ikke ha blitt med gruppen, men må lage sitt eget opplegg, tenker jeg. Det er utrolig hvor mange som tenker at verden må tilpasse seg dem.

Det hele ender med at vi når banen, stikk i strid med hva jeg hadde tenkt. Det er den rene griseflaks, men for mine passasjerer virker det sikker helt naturlig. De er nok ikke vant til å vente.

Vi tar Fløibanen opp. Regnet høljer ned, men regnet stopper i det vi kommer opp. De får en nydelig utsikt over Bergen.

Vi ligger tidsmessig godt an. Gruppen holder seg samlet. Vi kommer raskt opp på Rundemanen. Jeg sliter med å få dem i tale. Treg materie. Men de er blide. Det er for det meste jeg som spør. De fleste liker i grunn å fortelle mest om seg selv, og det utnytter jeg rått. Når de blir ivrige forstår jeg heller lite, men smiler og nikker. Dersom det er noe jeg forstår, gjentar jeg det og nikker på en ekstra bekreftende måte. Ingen stiller kontrollspørsmål. Dr Meyer ligger konsekvent 50 meter bak oss andre og tar bilder med et kamera i Rolls Royce klassen.

Det blir tid til å gå innover Rundemanen på grusveien. Snarveien gjennom gjørme og vann satser jeg ikke på. Ingen er kledd for noe mer enn en tur langs sjøen en solskinnsdag. Skotøyet er nok dyrt, men under enhver kritikk for en fjellvandring. Vi stopper og ser innover vidden, før vi snur og går tilbake.

Vidden sett fra Rundemanen

Jeg forteller at Bergen er en by hvor det er nesten 100 km til neste by. Og så nevner jeg at Stord er et unntak.

Vi går ned igjen til Skomakerdiket. Det er påtagelig høststemning. Sommeren er nok over nå.

Gjennom byen mister jeg 2 stykker som vil sitte i Hollendergaten og drikke kaffe.

Vi vandrer tilbake.

Jeg stopper ved sykkelen som står på kaien foran båten og sier adjø. Tenker ikke på at det sikkert er fattigslig med bare en sykkel. Men selv med 100 millioner i banken ville jeg mer enn noe annet heller syklet hjem enn å kjøre taxi, egen bil eller eventuell hestedrosje. Det er lite som er så befriende og gir så stor lykkefølelse som å sykle med vinden flagrende i ørene og se på alle menneskene. Kanskje til og med når det regner.

4 timer er lenge å gå, tenker jeg. Jeg er litt sliten, men det skal likevel bli godt å sykle hjem. Med en god middag og kanskje litt sjokolade i kveld, tenker jeg at jeg kan ha det bra nok. Jeg tror ikke flere penger ville gjort meg lykkeligere. I hvertfall ikke i dag.

Når jeg kommer hjem går de plutselig opp for meg at en av dem som jeg startet turen med forsvant. Jeg så ham bare på kaien. Lurer på hvor han er blitt av. Hvis vi tapte ham i byen, hadde han sikkert nok penger til å komme seg tilbake til skipet.

Vurdert til: