Bilde av en av båtene jeg guidet i dag – Saga Ruby
Da er guidesesongen i gang for alvor. 2 cruisebåter ble guidet i dag – Astoria og Saga Ruby.
Det begynte med Astoria i dag morges kl 9. Ned fra båten kom den tyske reiseledelsen som samarbeider med det ukrainske mannskapet ombord. En spesiell kombinasjon for å si det mildt. Jeg har selv jobbet ombord på Astoria i fjor sommer som reisleder. Det er ikke min favorittbåt, men passasjerene er hyggelige folk. Mest tysk middelklasse fra hele Tyskland. Interesserte høflige – und vor allem – presise. De er helt herlige som busspassasjerer. Må ikke repetere alt hundre ganger, og de ler av alle vitsene mine. Veldig hyggelig.
Turen begynner dårlig. Mikrofonen virker ikke. Kjipt. Prøving og prøving igjen. Ekkel pipelyd. Uutholdelig for passasjerene. Hva gjør vi nå – etter 5 minutters prøving og feiling. Jeg reiser meg opp og begynner å skrike ut i bussen. Er vant til å snakke høyt – så alle hører hva jeg sier. Jeg skriker høyt. Er forbannet på alle de gangene folk står og mumler noe jeg ikke hører. Sånn vil ikke jeg være. Så da er det bedre å skrike. De tunghørte er svært fornøyd med meg. Vi kommer oss til busstasjonen hvor de kommer løpende med ny mikrofon, så de 5 minuttene som virket som en time er snart over. Alt ligger til rette for en fin tur.
Stavkirken neste. Det regner ikke. Til og med solen titter frem. Jeg legger ut om stavkirken som om jeg kan dette godt. Sannheten er at jeg har lest noen artikler og prøvd å huske mest mulig. Så legger jeg til litt fantasi og noen sterke emosjoner – og vips har man et komplett produkt. Jeg liker stavkirken. Den er mystisk og jeg kommer ofte på noe nytt å Fortelle. Det er da det er best å guide. Etterpå bærer til til Gamle Bergen museum. Det er verre. Bygningsstiler og gamle tapeter er ikke min sterke side. Men det går på et vis etter at jeg var der i går og spurte og grov litt de hyggelige guidene som jobber der.
Ettermiddag er det ny tur på engelsk. Denne gangen til Fløien, så gamle Bergen og til slutt en bryggevandring. Hyggelige passasjerer og en super escorte fra skipet, Patrick heter han. Han teller og passer på. Først går turen opp til Fløien. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sier at alle må være tilbake til kl 3 når banen går. Klarer alle det ? Nei. Vi mister en dame. Patrick venter på neste bane. Hun kommer ikke da heller. Vi må bare kjøre for å holde planen. Stress. Hele bussen blir stresset. Senere får sjåføren min, Kåre, telefon. Alt har ordnet seg. Hun blir med en annen buss. Lettelse.
Det er deilig med problemløsning som guide. Problemene må ordnes der og da. Etter 3-4 timer er alle problemer løst sånn noenlunde. Det er genialt. Ikke sånn som da jeg stod opp i dag morges og dusjet og kom til å se under badekaret. Det jeg så, så ikke bra ut. Problemet er ikke løst om en 3-4 timer. Problemet er der helt til jeg gjør noe med det, og det som kan utsettes bør utsettes – ihverfall ut fra et kortsiktig perspektiv. Vel – alle guideproblemer er ihverfall løst for dagen.
Det føles godt. De fleste sa at jeg hadde vært fantastisk. Det burde alle mennesker egentlig høre hver dag. Da hadde vi hatt en bedre verden. Men alle hører det ikke, og for at det skal skje jobber jeg blant annet som guide. Og så svarer jeg til de som sier det takk du var fantastisk, at det var det jeg gjerne ville høre.
2 språk på en dag. Slet med engelsken på slutten. Hva i all verden er en prekestol på engelsk. Nå kan jeg det – it’s a pulpit.
I morgen blir det Hardanger. Følg med følg med - om jeg orker å skrive noe mer.
av 5 lesere
